Tekst og foto (hvis ikke andet er angivet): Kjell Fohrman
Denne delen er delt inn i tre forskellige deler - først en generell beskrivelse av gruppen av møll som følger nedenfor.
Deretter en beskrivelse av "Corydoras"-gruppen. Denne gruppen (oppkalt etter den mest populære slekten i gruppen) inkluderer medlemmene av familien Callichthyidae. Disse fiskene har ikke skjell, men i stedet er kroppen beskyttet av store "beinplater" under huden.
Corydoradinae inkluderer slektene Aspidoras >, Brochis
og Corydoras. Siden det er ganske mange forskjeller mellom disse to underfamiliene, har vi valgt å behandle dem separat.
De fleste akvarier indeholder en eller flere møll, og grunnen til at de plasseres der er normalt at de regnes som "rengjøringsarbeidere", noe som i det minste er delvis sant. Det finnes mange arter av møll (Siluriformes) rundt om i verden, men de er mest vanlige i Sydamerika og Afrika. Faktisk er det mer enn 2400 arter. De varierer fra bittesmå møll som pygme pansermøll (Corydoras pygmaeus) til den mer enn én meter lange rødhalemøllen (Phractocephalus hemioliopterus). Sistnevnte art er en rovfisk og egner seg knapt i et akvarium.
Møllene har, i motsetning til de fleste andre fisker, ingen skjell, i stedet er huden enten "naken" eller beskyttet av beinskjold. Alle arter har barbels (sanseknopper rundt munnen). Hos nogle arter er de meget lange og tynne som "værhårene" til en katt. På engelsk kalles all steinbit "catfishes" på grunn av "whiskers". Disse følehornene er dekket med sanse- og smaksløker som gjør at steinbiten kan oppdage mat, enten ved direkte kontakt eller ved å «snuse» seg gjennom vandet. De kan også oppdage annen fisk ved hjelp av samme metode. Hos mange arter har støttefinnestrålene i bryst- og ryggfinnene blitt omdannet til stive pigger, som hos nogle av dem er utstyrt med giftkjertler som indeholder giftstoffet siluridotoksin. Det er imidlertid svært få av møllene som opererer i handelen som har giftkjertler.
Møllene kan deles inn i et stort antall grupper. Gruppene som er mest vanlig som akvariefisk er "panzersteinbit" (f.eks. Corydoras) og "panzersteinbit" (Loricariidae). Sistnevnte er også kjent som "sucker moths". Begge disse gruppene kommer fra Sydamerika. Synodontis-artene som kommer fra Afrika er også ganske vanlige.
Det er relativt få møllarter som dyrkes og gyteatferden varierer betydelig mellom de forskellige møllartene, men de fleste er vanlige romspredere men også andre former for yngelstell forekommer, som f.eks skumreirbyggere og munnbagere.
De fleste møll er litt ensom (som ofte rovfiskene dine) i akvariet, men det er også nogle stimende arter og slekter, som eik. Corydoras og glassmøll (f.eks. Kryptopterus minor).
Som regel holdes møll sammen med andre typer fisk, noe som kun er bra for dem i naturen lever sammen med andre fisker. Det er imidlertid viktig å huske på at mange møll er nattaktive, noe som betyr at akvariet må inneholde gemmesteder som de kan trekke seg tilbake til i løpet av dagen. Du kan lage gemmesteder ved hjelp av røtter eller steiner, men planter kan også gi beskyttelse for dem.
Ved fodering er det viktig å huske at mange møll er nattaktive. Det er best å mate disse fiskene ved å legge nogle malte tabletter (som synker) inn i akvariet (alltid i samme hjørne) kort tid etter at lyset i akvariet er slått av for natten. Selv om det er riktig at mange møll bruker gode rengjøringsmidler i akvariet, er det feil å anta at de kun kan leve av matrester og alger. I handelen finnes det mange gode malte tabletter for både arter som spiser alger og de som plukker fra bunnen (f.eks. Corydoras).
Hvilke andre fisker som kan holdes sammen med møll varierer selvfølgelig enormt avhengig av møllarten. du snakker om. Mange ganger kan det være et problem å sørge for at møllene får nok mat da de foretrekker å ligge og ruge. Grunnen til at de gjør det er en betinget refleks for å beskytte seg mot rovfisk. Et triks kan da være å holde dem sammen med en tetrasteam. Ved fodering går tetraenet raskt til overflaten for å mate, og dette fungerer som et signal til møllene om å begynne å søke etter mat også. Bunnmøllene ser ut til å reagere på fisken som lever høyere opp i akvariet, og møllene oppfatter trolig tetraenens «nonchalance» mot «potensiell rovfisk» når de spiser som et signal om at kysten er «klar». Arter som holdes i akvarier for dette formålet kalles av mange "dither fisk" (omtrent "nervøse" fisker).
Nogle arter av møll (specielt Loricariidae-gruppen) lever av alger i akvariet og bør derfor inkluderes allerede når akvariet startes. Mange andre arter plukker matrester fra bunnen og bidrar på denne måten til å holde akvariet rent. Møller er ikke bare nyttige i akvariet, men også meget interessante, og dette er enda en grunn til å skaffe seg nogle. En annen fordel er at de ofte holder seg nær bunnen av akvariet, et område som andre akvariefisker sjelden befinner seg i.
Møll er normalt ganske tilpasningsdyktige når det kommer til vannforhold og tåler relativt store mengder. område for pH, hardhet og temperatur. De fleste arter foretrekker imidlertid relativt neutralt vand (pH 6,5-7,4) og en temperatur på 23-26°C, mens artene fra f.eks. Malawi- og Tanganyikasjøene foretrekker et mer alkalisk vann.
(Hoplosternum, Dianema og Callichthys)
Denne gruppen indeholder bare nogle få arter, men fortsatt relativt vanlig som akvariefisk. I sitt naturlige miljø lever de hovedsakelig i sølepytter og myr- og sumpmiljøer. Disse miljøene har svært lite oksygen, men de kan overleve her fordi de kan puste inn atmosfærisk luft. Faktisk kan de til og med bruke sine sterke bekkenfinner til å krype over land en kortere strekning når de beveger seg fra et basseng, som kan ha tørket opp, til et annet som indeholder vann. De svelger luften som presses ned i tarmene der den bruker oksygenet i luften under passasjen. Brukt luft slippes ut gjennom analåpningen.
Slektene som inngår i denne gruppen er ikke attraktive når det gjelder farge, men er likevel populært. Dette skyldes nok deres interessante oppførsel, de bygger f.eks. Svampebob sølt. Bildet viser Callichthys callichthys.
Artene som inngår i denne familien er ikke specielt fargerike og er også hovedsakelig nattaktive, men er fortsatt relativt populære som akvariefisk, sannsynligvis pga. at de er sjeldne, interessante og hardføre fiskere.
Som du sikkert kan forstå når du tenker på hva deres naturlige habitat er, skjønner du at det er meget hardføre fisker som ikke stiller store krav til akvariet.
Et passende akvarium bør inneholde noe gemmested steder blant steiner og røtter. Akvariet bør også inneholde nogle flytende planter. Husk å bruke is slik at de ikke har mulighet til å gå en tur i løpet av natten. Du kan ha planter i akvariet, men det er fare for at de graver dem opp.
Villfangede eksemplarer har nogle ganger vist seg å være ganske vanskelige å holde i akvarier, mens oppdrettseksemplarer ofte er så hardføre som mulig og kan håndtere de fleste vannmiljøer. Det er også nesten utelukkende kultiverte eksemplarer som dukker opp i handelen. Hvis du går deg vill, kan det være lurt å tilsette litt salt i vandet.
Hoplosternum littorale< /i > bør, som de andre artene i denne gruppen, ikke holdes sammen med fisk som er for liten, fordi de risikerer å bli spist.
De er altædende med vekt på kjøttkost. I akvarier spiser de det meste uten problemer. Det bør imidlertid legges vekt på frossenfoder og fodertabletter. Husk at de er skumrings- og nattaktive, noe som betyr at det er best å mate dem om kvelden når lysene i akvariet og rommet er slått av. Store prøver kan også ta en og annen mindre fisk.
De er fredelige fisker som ikke blir meget store og passer derfor i de fleste typer kjæledyrakvarier. Det eneste du bør huske er det som ble nevnt ovenfor, dvs. at store prøver kan vurdere små fisk (mindre enn 3 cm) som mat.
Arten i denne interessante familien, som mange labyrintfisker, er faktisk skumhekkere. Det er hannen som bygger reiret og deretter, etter gyting, febrilsk forsvarer de 100 til 200 eggene. All annen fisk inkl. hunnen jages bort.
Som tidligere nevnt er de hardføre og lider derfor sjelden av sykdommer. Et lite unntak, men for villfangede eksemplarer nevnt under punktet om "Vandet".
(Aspidoras, Brochis og Corydoras)
Artene som inngår i denne gruppen er meget populære som akvariefisk og de aller fleste som har eller har hatt et kjæledyrsakvarium har sannsynligvis hatt nogle få Corydoras på et tidspunkt. Alle disse artene er meget fredelige fisker og det faktum at de også er dagaktive gjør ikke saken verre.
Underfamilien indeholder 3 forskellige slekter Aspidoras med ca. 14 arter, Brochis med 3 arter og Corydoras som inkluderer godt over 100 arter.
Det er mange forskellige Corydoras-arter som ofte kan være svært vanskelige å skille. Bildet viser tre forskellige arter, ovenfor er de som er helt umulige å skille fra hverandre.
De kan alle, som Callichthyinae, puste inn atmosfærisk luft og i et akvarium ser man dem nogle ganger stige til overflaten for å puste. Dette har imidlertid sannsynligvis ingenting å gjøre med at akvarievandet har lite oksygen, men det finnes et par andre teorier om hvorfor. En måte er at de gjør det for å ha en reserve dersom det skulle oppstå fare.
I sitt naturlige miljø lever de normalt i de sterkeste strømmene i bekker og holder alltid sammen i stimer.
< p>
Et passende akvarium for disse artene har brug for ikke være så stort (minst 50-60 liter), men det bør inneholde nogle bredbladede planter og nogle røtter som kan gi beskyttelse. Bunnmaterialet kan fortrinnsvis være relativt mørkt og det må bestå av finkornet sand. Når de leter etter mat, graver de en del av bunnmaterialet, noe de ikke kan gjøre hvis bunnmaterialet består av grus. Det må heller ikke være "skarp" grus fordi skjegget ditt blir skadet. Fordi de graver, må ikke hele bunnen dekkes med planter og røtter, men et område må være åpent.
I sitt naturlige miljø lever de i vand som er alt fra neutralt til ganske surt. Hvilken pH du bør ha i akvariet avhenger derfor av hvilken art du holder. Som regel vant imidlertid dyr med svak surhet. Mange av artene er imidlertid relativt hardføre og tåler pH opp til ca. 7,5 uten problemer. Dette gjelder specielt kultiverte eksemplarer. Som nevnt lever de i sitt naturlige miljø i rennende vann, noe som betyr at akvariet må inneholde rent og oksygenrikt vann.
< br>Arten i slekten Brochis er litt større enn Corydoras-artene. Bildet viser den grønne pansermøllen (Brochis splendens).
Disse artene er normalt ikke specielt kresne på mat, men ønsker å ta det som tilbys. I sitt naturlige miljø lever de hovedsakelig av små vannlevende dyr som f.eks. insektlarver.
Et passende mat er derfor frossenmat som cyclops, men de tar også tørrfoder. Husk at de lever på bunnen og hvis du gir dem mat som flyter, får de ikke nok. Bruk derfor foderetabletter.
I akvarier bør disse fine og små fiskene alltid holdes i stimer på minst 6 individer. De minste artene somC. hastatus og C. pygmaeus du burde ha betraktelig flere av dem, her er 10-15 nok. De passer i de fleste kjæledyrakvarier med andre fredelige arter. En ting å huske på er at de liker å binge på rom. Hvis du f.eks. har et par Apistogramma som gyter i akvariet, de liker å spise eggene sine hvis de kan få dem.
Corydora barbatus-egg er robuste som med de fleste Corydora-arter. Bildet viser romkaken festet til akvarievinduet.
Corydoras er trolig den møllslekten som dyrkes med størst suksess og i dag dyrkes ca 10 arter kommersielt og mange flere av hobbyfolk.
Selve gytingen foregår så at hunnen danner et skålformet hulrom mellom bekkenfinnene hvor hun samler eggene som så festes til en bredbladet plante eller til akvarieskjermen. Gytingen foregår i etapper og hver gang samler hun 2-25 (avhengig av art og størrelse på hunnen). Dette varer i 1-3 timer. Forskellige arter legger ulikt antall egg, men mellom 50 og maks opptil 200 per klø er mest vanlig, nogle arter kan imidlertid legge opptil 500. Eggene klekkes etter 5-6 dager.
De dyrkes best i et specielt gyteakvarium hvor du flytter et par eller en liten gruppe bestående av dobbelt så mange hanner som hunner. Etter gyting bør hekkebestandene flyttes, da de er hanner.
Man kan bare se kjønnsforskjellen på voksen fisk, men da er det ikke så vanskelig. Hunnene er større og rundere. Hvis du ser på dem ovenfra, kan du se at hannen har bredere brystfinner.
Den lille Corydoras - artene er ofte ganske følsomme. Bildet viser Corydoras habrosus som kun vokser til maksimalt 2,5-3 cm.
Hvis disse artene gis de rette forholdene i akvariet, er det normalt hardføre fisker som lever lenge. Det er imidlertid et par ting som bør nevnes.
1/ De små Corydoras-artene og desto mer delikate Aspidoras.
2/ Alle arter i gruppen du er følsom for salt i akvariet. Bruk derfor f.eks. ikke salt ved medisinering i et akvarium med disse fiskene.
3/ Villfangede arter er ofte svært følsomme i starten, men når de først har tilpasset seg akvariemiljøet er det normalt ingen problemer.
4/ Flere av artene i denne gruppen du transporterer sensitive. Nogle kan til og med slippe ut en gift i vandet som får all fisken til å dø. Vandet i transportposen må derfor skiftes flere ganger før de transporteres.
Corydoras biotop i Brasil.< /p>
Danmark
Norge
Sverige
