Tekst og foto (hvis ikke andet er angivet): Kjell Fohrman
Først kommer en generell beskrivelse av ciklider fra Sydamerika og miljøet der. Deretter følger en mer detaljert beskrivelse av diskos.
En av de mest populære søramerikanske ciklidene er diskos, som det finnes mange kultiverte varianter av. Disken på bildet har imidlertid en naturlig form.
Læs artsbeskrivelsenSydamerika er et stort kontinent og der kan du finne mange av de vanligste akvariefiskene som neon- og kardinaltetraer. Det er også mange vakre og interessante ciklidearter som har blitt populære i akvariehobbyen. Nogle av de mest populære er skalarer (Pterophyllum scalare), diskos (Symphysodon), sommerfuglciklider (Mikrogeophagus ramirezi) og påfuglciklider ( > > Astronotus ocellatus), bare for å nevne nogle. Mange søramerikanske ciklider er så populære at mange forskellige varianter av dem har blitt avlet opp gjennom årene. De mest populære i denne sammenhengen er scaler (rundt 10) men fremfor alt diskos, hvor det finnes mer enn 100 avlsformer i forskellige vakre farger.
Nesten alle Sydamerikas ciklider lever i den tropiske sonen av den nordlige halvdelen og her er det det gigantiske Amazonasområdet som huser flest ciklider. Det er faktisk også nogle arter (innenfor slekten Gymnogeophagus) som lever i det subtropiske området (Uruguay-området) hvor vandet er litt kjøligere.
[fisk]171 , Påfuglcikliden (Astronotus ocellatus) er en populær søramerikansk "bøtte".[/fisk]
I det tropiske området er det 3 typer alver.
Vandet i Sydamerika er normalt bløtt og surt til neutralt (pH 5-7), men varierer litt på grunn av geografiske og sesongmessige variasjoner. Temperaturen varierer normalt mellom 24-30°C. I et akvarium med søramerikanske ciklider er en temperatur på 25-27°C og en pH på 6,5-7 tilstrekkelig for de fleste arter. En pH over 7,5 er normalt helt uegnet.
It It er svært sjelden å finne ciklider i åpent vand i de store elvene. I stedet lever de fleste i bekker, dammer og innsjøer, samt deler av året i skog som står under vann. I disse miljøene foretrekker de å gjemme seg blant røttene og døde trær eller i løvstrø på bunnen.
De fleste søramerikanske ciklidearter er substratelskende, selv om det også finnes nogle arter som får vand i munnen. Det er normalt helt umulig å se kjønnsforskjellen hos yngel, og for mange arter også hos voksne. Derfor er det best å kjøpe en liten gruppe fra begynnelsen og la dem danne par på en naturlig måte.
En måte å se forskjellen mellom kjønnene på er å sammenligne kjønnsåpningene. Den bakre åpningen (nærmest analfinnen) er normalt større og rundere hos hunnen.
Hvordan et akvarium med søramerikanske ciklider skal innredes avhenger av hvilken art du ønsker i akvariet. Et akvarium med påfuglciklider kan kun innredes med store røtter og steiner, da de ønsker å flytte alt annet i akvariet. De såkalte jordeterne (Geophagus-arter etc.) er normalt mye lettere å holde i et akvarium, selv om nogle av dem også kan bli relativt store. De "siler" sanden og derfor må den være meget finkornet (maks. 2 mm). Dvergciklidene holdes ofte sammen med forskellige tetraer og møll der de trives hvis akvariet indeholder planter, nogle røtter og steiner og hvor du kan bruke sistnevnte til å bygge nogle grotter.
Artsbeskrivelse av altumskalarer {{PLACEHOLDER_7 }}
I Sydamerika er det et bredt spekter av ciklider, alt fra små dvergciklider (f.eks. Apistogramma arter), til majestetiske skalarer og diskos (sistnevnte normalt kalt kongen av akvariefisk) og de store påfuglciklidene (Astronotus ocellatus). Det er åpenbart umulig å blande så forskellig fisk, selv om de alle kommer fra Sydamerika. Her gjelder samme regel som for mange andre akvariefisk (med nogle unntak) - ikke bland stor fisk med liten fisk og hold ikke rovfisk sammen med mindre arter.
I de senere årene har en gruppe søramerikanske ciklider, ofte referert til som "jordetere", blitt meget populær. Grunnen til at de kalles jordspisere er at de dytter nesen inn i underlaget (normalt ikke jord, men sand) og tar dette inn i munnen. Deretter siler de sanden gjennom gjellene for å skille maten. Derfor er fin sand uten skarpe kanter helt nødvendig som bunnmateriale.
Årsaken til populariteten er både at de har blitt vanligere de siste årene når flere arter har dukket opp i handelen, og selvfølgelig også fordi de normalt er så utrolig fargerik.
[fisk]183, Hanen (Geophagus steindachneri) kan få en pukkel. Dette har sannsynligvis bidratt til at den har blitt en av de mest populære jordspisere.
Læs artsbeskrivelsenSlektene som har blitt plassert i denne gruppen er Acarichthys, Biotodoma , Geophagus, Guianacara, Gymnogeophagus, Retroculus og Satanoperca. Det er store forskjeller mellom de forskellige slektene i gruppen med tanke på miljøet de kommer fra og hvilken adferd de har. Derfor er det specielt viktig for denne gruppen å lese artsbeskrivelsen for hver fisk.
Nedenfor følger en kort beskrivelse av biotopen hvor du finner dem i sitt naturlige miljø.
< i>Geophagus steindachneri , G. pellegrini og G. crassilabris lever i relativt raskt rennende vann.
Blant annet Geophagus brasiliensis, G. surinamensis, Acarichthys og Satanoperca jurupari lever i sakte eller stillestående vand med et tykt bunnlag av sediment, bladavsetninger osv.
Gymnogeophagus og Biotodoma lever, som flere andre Geophagus, i små bekker i skoger.
Retroculus i> i > lever i raskt rennende vand med steinete- og steinetebunn eller rullesteinstrødd sandbunn.
I sitt naturlige miljø lever Retroculus lapidifer i raskt rennende vand med steinete og steinete bunn. Den har en tilbaketrukket svømmeblære, noe som betyr at den stort sett ligger og hviler på bunnen.
Læs artsbeskrivelsenAlle arter bortsett fra de i Gymnogeophagus-slekten, Geophagus brasiliensis og nogle flere enkeltarter lever i den tropiske sonen (inkludert Amazonas-regionen). Sistnevnte har sitt hjemmemiljø i den sørøstlige delen av Brasil og Uruguay hvor klimaet er betydelig kjøligere.
Ovenfor har vi gått gjennom hvilke typer biotoper artene oprindelig kommer fra, og du bør derfor tilpasse akvariet deretter. De som bor i raskt rennende vand må selvsagt ha mer oksygenrikt (mer sirkulerende) vann. Men selv disse trives ikke i særlig sterk sirkulasjon.
Selv om sirkulasjonen (pumpekapasiteten) ikke ville vært specielt sterk, er det meget viktig å ha en betydelig filterkapasitet fordi disse fiskene graver mye, som gjør dem ganske mye skitne.
Ground eaters har brug for store akvarier (en stor bunnflate er specielt viktig) og som tidligere nevnt bør bunnmaterialet hovedsakelig bestå av fin sand. Det skal også være røtter eller steiner i interiøret. Den hulelevende arten skal ha steindeler som danner huler i akvariet, alternativt f.eks. keramisk rør. Retroculus har brug for små runde steiner for å bygge reir.
Den vakre Geophagus surinamensis liker at andre jordetere har finkornet sand som bunnmateriale.
Læs artsbeskrivelsenBelysningen bør dempes, gjerne ved hjelp av flyteplanter eller andre planter som sprer seg utover overflaten, for eksempel forskellige Vallisneria arter , Cryptocoryne usteriana og nogle større sverdplanter (Echinodorus). Jordeterne kan livnære seg på plantene, men unngår du finbladede planter går det som regel bra. Du bør imidlertid sørge for å forankre dem godt fordi de graver så mye og også investere i robuste planter som nevnt ovenfor og f.eks. Anubias og Microsorium arter.
Geophagus steindachneri, G. pellegrini og G. crassilabris lever i sitt naturlige miljø i lett alkalisk vand og trives derfor best hvis pH er rett over 7. De andre finnes i mer "normalt" søramerikansk vand og trives derfor best i neutralt til lett surt vann.< / p>
har du kulere vunnet? Gymnogeophagus rhabdotus kommer fra et subtropisk miljø og trives derfor best i litt kjøligere vann. Temperaturen for de fleste arter (med unntak av Gymnogeophagus og Geophagus brasiliensis) bør være 24–27 °C.
Læs artsbeskrivelsenI sitt naturlige miljø er de for det meste altædende med en klar tiltrekning til animalsk mat. Dette refererer hovedsakelig til små virvelløse dyr inkludert små krepsdyr. I akvarier bør de foderes med frossenmat som cyclops, mysis og artemia, men de tar også tørrfoder som flak, granulat og pellets uten problemer. Du kan også gi dem små eller hakkede meitemark, selv om du bør mate dette ganske forsiktig, siden det er en meget viktig mat.
rødkinnet guianacara (Guianacara geayi < /i>) er en pardannende substratgravende jordeter som bare vokser til ca. 15 cm.
Læs artsbeskrivelsenDu må huske at selv om de er altædende og tar det meste, er de definitivt ikke de første som spiser og kan derfor lett forsvinne i et akvarium med glupske fisker.< /p>
Et problem ved kjøp av disse fiskene er at de ofte selges under feil navn. Fordi atferden og miljøet de kommer fra varierer så mye, er det viktig å finne ut hvilke arter du har.
Nogle bakkespisere er svake stimer, og de er alle territorielle krav. Det er likevel ofte bedre å ha flere hanner av samme art i akvariet. Det er også som regel best å starte med en gruppe (5-7 stk.) ungdyr som man lar vokse opp sammen.
Man kan holde flere jordetende arter sammen (forutsatt at de trives sammen). miljø), men du bør unngå å holde sammen arter som ligner hverandre fordi faren for å krysse dem er stor.
Jordetere bør ikke holdes sammen med fisk som er for liten (f.eks. små tetraer) fordi disse risikerer å bli spist. De passer heller dårlig til tøff hardhodefisk som f.eks. påfuglsikliden (Astronotus ocellatus) eller gullsømsikliden (Aequidens rivulatus), da de ønsker å bli fullstendig utkonkurrert av disse.
{{ PLACEHOLDER_0 }}172, En mindre meitemark som vokser til ca. 13 cm er Biotodoma cupido.[/fisk]
Ditt eget firma i stedet, f.eks. mellomstore tetraer som dolktetraer (Hyphessobrycon erythrostigma) og flere dvergciklider som mange Apistogramma. Du kan også med fordel holde dem sammen med søramerikanske møll som Corydoras og de fleste av Loricariidae, fordi de normalt kan beskytte eggene sine mot dem.
En ting som er meget interessant med artene som inngår i denne gruppen er den svært varierende og sterke yngelpleieatferden. Dette gjør disse fiskene specielt interessante å studere og avle. De fleste av dem er heller ikke specielt vanskelige å dyrke.
Geophagus steindachneri, G. pellegrini og G. crassilabriser polygame morsmunnbrølere (haremsølende munnbrummere der hunnen ruger). Satanoperca og nogle Geophagus er pardannende munnbiter. Hos nogle arter ruger hannen, hos andre ruger hunnen, mens hos nogle arter ruger begge. Andre Geophagus-arter bruker åpne substrater. Alle Gymnogeophagus (med unntak av G. rhabdotus som ditt substrat brolere) er larveelskende munngrubber (hunnen tar eggene inn i munnen først etter at de har blitt larver ). Guianacara er generelt monogame (pardannende) substratfiskere.
Nogle Geophagus surinamensis-varianter er substratfiskere, mens andre er larver i munnen. Biotodoma er en pardannende stein eller gropgravende åpen yngel.
Trådfensacara, Acarichthys heckelii i sitt naturlige miljø graver lange gytetunneler i bunnen .
Læs artsbeskrivelsenAcarichthys er en monogam graver som i sitt naturlige miljø graver lange leketunneller i bunnen. I akvariet kan du bruke et keramisk rør eller en blomsterpotte som gytesubstrat.
Retroculus er normalt en pardannende substratbror, men kan også danne et harem og etter gyting dekker avkommet med grus for å beskytte dem.
Forutsatt at du gir dem et skikkelig miljø som ovenfor, er jordeterne hardfør fisk som ikke er specielt vanskelig å holde.
Ved kjøp bør du kun kjøpe fisk som er aktiv, spiser og spiser ikke gjør det. har en meget mørk tegning. Dette er et tegn på at det ikke er ekte.
Danmark
Norge
Sverige
