Tekst og foto (hvis ikke andet er angivet): Kjell Fohrman
Denne delen er delt inn i forskellige deler - først en generell beskrivelse av gruppen av møll som følger nedenfor.
Deretter følger en beskrivelse av gruppen "L-møll"
< img src ="/images/600/1619.jpg">
Den gigantiske rødhalemøll (Phractocephalus hemioliopterus) hører ikke hjemme i akvarier. Bildet viser et halvvoksen eksemplar på vei til en dyrehage.
De fleste akvarier indeholder en eller flere møll, og grunnen til at de plasseres der er normalt at de regnes som "rengjøringsarbeidere", noe som i det minste er delvis sant. Det finnes mange arter av møll (Siluriformes) rundt om i verden, men de er mest vanlige i Sydamerika og Afrika. Faktisk er det mer enn 2400 arter. De varierer fra bittesmå møll som pygme pansermøll (Corydoras pygmaeus) til den mer enn én meter lange rødhalemøllen (Phractocephalus hemioliopterus). Sistnevnte art er en rovfisk og neppe egnet i et akvarium.
Alle møll har skjell (sanseknopper). På engelsk kalles møll "maller" fordi disse spirene ligner en katts værhår. Bildet viser Auchenoglanis occidentalis.
I motsetning til de fleste andre fisker har møll ingen skjell, i stedet er huden enten "naken" eller beskyttet av skjold. Alle arter har barbels (sanseknopper rundt munnen). Hos nogle arter er de meget lange og tynne som "værhårene" til en katt. På engelsk kalles all steinbit "catfishes" på grunn av "whiskers". Disse følehornene er dekket med sanse- og smaksløker som gjør at steinbiten kan oppdage mat, enten ved direkte kontakt eller ved å «snuse» seg gjennom vandet. De kan også oppdage annen fisk ved hjelp av samme metode. Hos mange arter har støttefinnestrålene i bryst- og ryggfinnene blitt omdannet til stive pigger, som hos nogle av dem er utstyrt med giftkjertler som indeholder giftstoffet siluridotoksin. Det er imidlertid svært få av møllene som opererer i handelen som har giftkjertler.
Møllene kan deles inn i et stort antall grupper. Gruppene som er mest vanlig som akvariefisk er "panzersteinbit" (f.eks. Corydoras) og "panzersteinbit" (Loricariidae). Sistnevnte er også kjent som "sucker moths". Begge disse gruppene kommer fra Sydamerika. Synodontis-artene som kommer fra Afrika er også ganske vanlige.
Det er relativt få møllarter som dyrkes og gyteatferden varierer betydelig mellom de forskellige møllartene, men de fleste er vanlige romspredere men også andre former for yngelstell forekommer, som f.eks skumreirbyggere og munngravere.
En svært vanlig møll i handelen er den lille pansermøllen av metall (Corydoras aenus i >) som, i likhet med andre Corydoras, er en stimfisk.
De fleste møll er litt av en enstøing (som ofte er rovfisk) i akvariet, men det finnes også enkelte stimarter og slekter, som f.eks Corydoras og glassmøll (f.eks. Kryptopterus minor).
Som regel holdes møll sammen med andre typer fisk, noe som kun er bra for dem i naturen lever sammen med andre fisker. Det er imidlertid viktig å huske på at mange møll er nattaktive, noe som betyr at akvariet må inneholde gemmesteder som de kan trekke seg tilbake til i løpet av dagen. Du kan lage gemmesteder ved hjelp av røtter eller steiner, men planter kan også gi beskyttelse for dem.
Ved fodering er det viktig å huske at mange møll er nattaktive. Det er best å mate disse fiskene ved å legge nogle malte tabletter (som synker) inn i akvariet (alltid i samme hjørne) kort tid etter at lyset i akvariet er slått av for natten. Selv om det er riktig at mange møll bruker gode rengjøringsmidler i akvariet, er det feil å anta at de kun kan leve av matrester og alger. I handelen finnes det mange gode malte tabletter for både arter som spiser alger og de som plukker fra bunnen (f.eks. Corydoras).
Møll er ofte bunnlevende og nattaktive og har brug for derfor spesiell mat for å forhindre at de forsvinner. Husk imidlertid at forskellige møll har forskellige behov, algespisere har brug for foder med grønnsaksinnhold, rovfisken med animalsk innhold.
Hvilken annen fisk kan du selvfølgelig holde sammen med møll? varierer enormt avhengig av møllarten du snakker om. Mange ganger kan det være et problem å sørge for at møllene får nok mat da de foretrekker å ligge og ruge. Grunnen til at de gjør det er en betinget refleks for å beskytte seg mot rovfisk. Et triks kan da være å holde dem sammen med en tetrasteam. Ved fodering går tetraenet raskt til overflaten for å mate, og dette fungerer som et signal til møllene om å begynne å søke etter mat også. Bunnmøllene ser ut til å reagere på fisken som lever høyere opp i akvariet, og møllene oppfatter trolig tetraenens «nonchalance» mot «potensiell rovfisk» når de spiser som et signal om at kysten er «klar». Arter som holdes i akvarier for dette formålet kalles av mange "dither fisk" (omtrent "nervøse" fisk).
< Ancistrus steinbit er en meget populær algespisende fisk. Bildet viser Ancistrus ranunculus.
Nogle møllarter (specielt Loricariidae-gruppen) lever av alger i akvariet og bør derfor være tilstede når akvariet startes. Mange andre arter plukker matrester fra bunnen og bidrar på denne måten til å holde akvariet rent. Møller er ikke bare nyttige i akvariet, men også meget interessante, og dette er enda en grunn til å skaffe seg nogle. En annen fordel er at de ofte holder seg nær bunnen av akvariet, et område som andre akvariefisker sjelden befinner seg i.
Møll er normalt ganske tilpasningsdyktige når det kommer til vannforhold og tåler relativt store mengder. område for pH, hardhet og temperatur. De fleste arter foretrekker imidlertid relativt neutralt vand (pH 6,5-7,4) og en temperatur på 23-26°C, mens artene fra f.eks. Malawisjøen og Tanganyikasjøen foretrekker et mer alkalisk vann.
Familien Loricariidae indeholder rundt 80 forskellige slekter, og du vil normalt finne minst én representant fra denne familien i nesten hvert akvarium. Det er selvsagt flere årsaker til dette, men de viktigste er utvilsomt at de ofte er gode algespisere og fredelige «kjempere» som Glyptoperichthys og Liposarcus som kan nå opptil 60 cm.
Otocinclus-arter er utmerkede algespisere for mindre akvarier.
Artene som utgjør denne familien varierer meget i størrelse og det er "dverger" som
Hovedkjennetegn ved denne familien er at de har en sugemunn på undersiden av hodet.
< p>Det er mange utrolig fargerike arter som tilhører denne familien, men de aller fleste av dem er dessverre nattaktive, så du får sjelden muligheten til å se deres skjønnhet. Imidlertid ankommer de normalt i det minste akvariet rundt matingstiden din.
Glyptoperichthys gibbiceps har et tungevridende slektsnavn, men omtales ofte til som sailfin pleco. De er gode algespisere (specielt før de blir for store) for det større akvariet.
Flere av disse fiskene kan puste inn atmosfærisk luft. Så for eksempel
L i L-malt kan stå ganske naturlig for Loricariidae. Siden det er så mange L-møll og nye oppdages hele tiden, for å lette identifikasjon, får alle nye varianter et L-nummer (L10, L212 osv.) slik at alle vet hvilken "variant" det er. Det tar tross alt ofte meget lang tid før de har fått et vitenskapelig navn.
Først og fremst må man se på hvilken art det er og i hvilket miljø den oprindelig kommer fra.
Størrelsen på akvariet må selvsagt tilpasses størrelsen på fisken. En møll som kan bli 30-50 cm må ha et akvarium som er minst 160-200 cm langt. Akvariet bør inneholde rikelig med tilfluktsrom som kan lages ved hjelp av røtter og steiner. De aller fleste artene berører ikke plantene, så de passer også ofte i planteakvarier. Det sier seg imidlertid selv at finbladede planter ikke egner seg for de større artene.
De aller fleste arter trives også best hvis det er relativt sterk flyt i akvariet, hvis bunnmaterialet ikke er for lyst og hvis belysningen er noe dempet.
I sitt naturlige miljø er det enorme flertallet av dem kan leve i neutralt til sterkt surt vand og det aller beste er selvsagt om du gir dem samme forhold i et akvarium. Hvor følsomme de er for «feil» vandværdier varierer meget mellom de forskellige artene, men flere av dem aksepterer uten problemer en pH på 8. Eksempler på slike hardføre L-møll er Ancistrus, Hypostomus< / i> og Glyptoperichthys. Dette er grunnen til at du ofte kan se disse møllene i akvarier med Malawi- og Tanganyika-ciklider som liker alkalisk vann.
Hypostomus plecostomus er en av de vanligste algespisere. Den er slitesterk og kan til og med lagres i alkalisk vann.
Loricariidae har et meget langt tarmsystem, som viser at de er "plantespisere". I akvarier er de kjent for å være gode algespisere, hvor gode varierer selvfølgelig fra art til art. I akvarier spiser de all slags mat, også proteinrikt dyrefoder, som neppe er en naturlig del av kostholdet deres. På sikt kan dette gi problemer med deres tarmsystem, og det er derfor viktig å sørge for at de får et fiberrikt kosthold. Hvis de ikke får nok alger i akvariet, kan du gi dem grønne flak, grønne mattabletter, dypfryste grønne erter m.m. Nogle arter angriper plantene hvis de ikke får nok grønt. Her gjelder samme regel som for mange andre fiskere, foderer svært lite hver gang, men relativt ofte. Husk også at mange av dem er nattaktive og at du derfor bør mate dem når lysene i akvariet og rommet slås av om kvelden.
Nogle arter ser også ut til å trenge et større innslag av cellulose i kostholdet deres, som de mater seg selv ved å beite på trerøtter. Sørg derfor for at det alltid er en/nogle av disse i akvariet.
Det finnes spesielle malte tabletter som passer til disse fiskene. Frosne grønne erter er også godt foder. Bildet viser en Sturisoma aureum-fest.
Som tidligere nevnt er Loricariidae-artene hovedsakelig fredelige fisker og passer derfor i akvarier med andre fisker av passende størrelse (ikke for avvikende). Seilfinneplekon (Glyptoperichthys) skal selvfølgelig ikke holdes sammen med små tetraer og Otosinclus bør ikke holdes sammen med store seige påfuglciklider (Astronotus ocellatus< /i>). De er ikke skolefisk. Nogle av dem er aggressive mot andre av samme art, men hvis det bare er gemmestedene dine er det normalt ikke noe stort problem.
Nogle Loricariidae-arter dyrkes kommersielt i stor skala (som Ancistrus) og flere dyrkes i mindre skala som hobby. Det er også relativt vanlig at de leker i et normalt akvariemiljø. Oftest er de substratgytere og det er hannen som vokter avkommet etter gyting.
Det er litt forskellige gyteteknikker som praktiseres. Skjematisk kan det nevnes:
1/ Under bergarter: Ancistrus og andre slekter som i sitt naturlige miljø lever i elver med steinittbunn legger rognen under stein.
2/ "Munruvars": Loricariichthys hanner og nogle andre slekter ruger eggene sine i munnhulen.
3/ "Plantebror". For eksempel. Otosinclus og Sturisoma er substratfiskere som plasserer eggene sine på planteblader, røtter osv.
4/ «Tunnelbugs»: Mange av de store artene som f.eks. i>Hypostomus i > og Glyptoperichthys gyter i tunneler eller groper i sandbanker. Flere av disse artene dyrkes også kommersielt i stor skala på denne måten ved å holde dem i store dammer hvor de får mulighet til å grave tunneler eller alternativt «serverte» ferdige tunneler. Disse artene er nesten umulige å dyrke i akvarier.
Sturisoma hannen vokter eggene plassert på en trerot.
< /p >
Som regel er arter i Loricariidae-familien hardføre fisker som trives i de fleste velholdte akvarier. De lever meget lenge i et akvarium, forutsatt at vandet er tilstrekkelig oksygenert og at de får et riktig kosthold i tilstrekkelig mengde. Det skal imidlertid nevnes at de kan være relativt følsomme for visse metaller som finnes i springvandet eller i visse medisiner. Les derfor alltid bruksanvisningen til medisinen før du bruker den i et akvarium med L-ormer.
Rineloricaria yngel en eller to dager etter klekking .
Danmark
Norge
Sverige
