Tekst og foto (hvis ikke andet er angivet): Kjell Fohrman
Først kommer en generell beskrivelse av ciklider fra Sydamerika og miljøet der. Deretter følger en mer detaljert beskrivelse av diskos.
En av de mest populære søramerikanske ciklidene er diskos, som det finnes mange kultiverte varianter av. Disken på bildet har imidlertid en naturlig form.
Læs artsbeskrivelsenSydamerika er et stort kontinent og der kan du finne mange av de vanligste akvariefiskene som neon- og kardinaltetraer. Det er også mange vakre og interessante ciklidearter som har blitt populære i akvariehobbyen. Nogle av de mest populære er skalarer (Pterophyllum scalare), diskos (Symphysodon), sommerfuglciklider (Mikrogeophagus ramirezi) og påfuglciklider ( > > Astronotus ocellatus), bare for å nevne nogle. Mange søramerikanske ciklider er så populære at mange forskellige varianter av dem har blitt avlet opp gjennom årene. De mest populære i denne sammenhengen er scaler (rundt 10) men fremfor alt diskos, hvor det finnes mer enn 100 avlsformer i forskellige vakre farger.
Nesten alle Sydamerikas ciklider lever i den tropiske sonen av den nordlige halvdelen og her er det det gigantiske Amazonasområdet som huser flest ciklider. Det er faktisk også nogle arter (innenfor slekten Gymnogeophagus) som lever i det subtropiske området (Uruguay-området) hvor vandet er litt kjøligere.
[fisk]171 , Påfuglcikliden (Astronotus ocellatus) er en populær søramerikansk "bøtte".[/fisk]
I det tropiske området er det 3 typer alver.
Vandet i Sydamerika er normalt bløtt og surt til neutralt (pH 5-7), men varierer litt på grunn av geografiske og sesongmessige variasjoner. Temperaturen varierer normalt mellom 24-30°C. I et akvarium med søramerikanske ciklider er en temperatur på 25-27°C og en pH på 6,5-7 tilstrekkelig for de fleste arter. En pH over 7,5 er normalt helt uegnet.
It It er svært sjelden å finne ciklider i åpent vand i de store elvene. I stedet lever de fleste i bekker, dammer og innsjøer, samt deler av året i skog som står under vann. I disse miljøene foretrekker de å gjemme seg blant røttene og døde trær eller i løvstrø på bunnen.
De fleste søramerikanske ciklidearter er substratelskende, selv om det også finnes nogle arter som får vand i munnen. Det er normalt helt umulig å se kjønnsforskjellen hos yngel, og for mange arter også hos voksne. Derfor er det best å kjøpe en liten gruppe fra begynnelsen og la dem danne par på en naturlig måte.
En måte å se forskjellen mellom kjønnene på er å sammenligne kjønnsåpningene. Den bakre åpningen (nærmest analfinnen) er normalt større og rundere hos hunnen.
Hvordan et akvarium med søramerikanske ciklider skal innredes avhenger av hvilken art du ønsker i akvariet. Et akvarium med påfuglciklider kan kun innredes med store røtter og steiner, da de ønsker å flytte alt annet i akvariet. De såkalte jordeterne (Geophagus-arter etc.) er normalt mye lettere å holde i et akvarium, selv om nogle av dem også kan bli relativt store. De "siler" sanden og derfor må den være meget finkornet (maks. 2 mm). Dvergciklidene holdes ofte sammen med forskellige tetraer og møll der de trives hvis akvariet indeholder planter, nogle røtter og steiner og hvor du kan bruke sistnevnte til å bygge nogle grotter.
Artsbeskrivelse av altumskalarer {{PLACEHOLDER_7 }}
I Sydamerika er det et bredt spekter av ciklider, alt fra små dvergciklider (f.eks. Apistogramma arter), til majestetiske skalarer og diskos (sistnevnte normalt kalt kongen av akvariefisk) og de store påfuglciklidene (Astronotus ocellatus). Det er åpenbart umulig å blande så forskellig fisk, selv om de alle kommer fra Sydamerika. Her gjelder samme regel som for mange andre akvariefisk (med nogle unntak) - ikke bland stor fisk med liten fisk og hold ikke rovfisk sammen med mindre arter.
I denne gruppen har vi valgt å plassere de søramerikanske ciklidene som blir maks. ca 15 cm lang. Av forskellige grunner har vi imidlertid gjort nogle unntak fra dette og har valgt å plassere nogle slekter, f.eks. Bujurquina, Krobia og Tahuantinsynoa, som som regel ikke blir større enn 15 cm, i gruppen "Annet".
[fisk]194, sommerfuglcikliden (Mikrogeophagus ramirezi) er sannsynligvis den mest utbredte av de søramerikanske dvergciklidene.
Læs artsbeskrivelsenDen eksepsjonelle største dvergciklideslekt er Apistogramma . I dag er rundt 100 Apistogramma-arter beskrevet. Den mest kjente Apistogramma er sannsynligvis regnbuecikliden A. agassizii. Det er flere andre kjente dvergciklider fra Sydamerika som sommerfuglcikliden (Mikrogeophagus ramirezi), nøkkelhullsikliden (Cleithracara maronii), kurvecikliden (Laetacara) ) curviceps) og den grønne buecikliden (Nannacara anomala) for å nevne nogle.
De siste årene har den s.k. dverg crenicichlas (nogle Crenicichla arter samt Teleocichla) har blitt relativt vanlige i handelen.
Slektene som vi har plassert i denne gruppen er følgende: Apistogramma, Apistogrammoides, Cleithracara, Crenicara, Crenicichla (nogle nakne arter ), Dicrossus, Laetacara, Microgeophagus, Nannacara, Taeniacara og Teleocichla.
De fleste artene som finnes i denne gruppen lever i sitt naturlige miljø på grunt vand som små bekker og små vannmasser. Her lever de på ganske grunt vand blant døde blader som ligger på bunnen, røtter og mindre planter.
Et passende akvarium for disse fiskene indeholder derfor rikelig med gemmesteder i form av steiner og røtter, mange planter og helst en del døde planteblader. Bunnmaterialet skal være mørkt og bestå av sand eller fin grus (maks. 3 mm) delvis dekket med planteblader. Du må ha et effektivt filter (stort filtervolum), men det må ikke sirkulere vandet for sterkt.
Teleocichla samt nogle Crenicichla ( f.eks < i>C. compressiceps) lever i rennende vand og må derfor ha relativt oksygenrikt vann, mens andre (f.eks. C. regani) lever i samme miljø som den andre dvergen ciklider. < /p>
I sitt naturlige miljø lever disse artene normalt i vand som har en pH på ca. 5-7. Akvarievandet skal derfor aldri ha en pH som er over 7. Sjekk hva du har oppgitt for hver. arter fordi det varierer mellom de forskellige artene.
Det er ikke bare viktig at pH er relativt lav, men det er også av stor betydning at vandet er stabilt og at pH ikke varierer for mye. Derfor må springvandet heller ikke være for bløtt, en KH på 3-5 er tilstrekkelig.
Crenicichla compressiceps er en liten rovfisk som bor i rennende vand .
Læs artsbeskrivelsenI sitt naturlige miljø lever de fleste av disse fiskene av insekter og deres larver, små krepsdyr og andre små virvelløse dyr. Et passende foder i akvariet er derfor levende og frossen foder som cyclops og artemia. Som regel tar de også tørrfoder, så dette kan brukes som tilleggsfoder.
De aller fleste Crenicichla er rovfisk som lever av småfisk.
Mange av artene som inngår i denne gruppen kan holdes ganske godt i kjæledyrakvarier. Eget selskap kan være andre arter i denne gruppen (holder ikke lignende sammen), tetraer (ikke for små), scalers (Pterophyllum) og med tvil (se info diskus) diskos (Symphysodon i> i>).
Mange grupperer dem også med møll som mindre Loricariidae og Corydoras. Mange av disse er imidlertid romrøvere, noe du bør huske på da det blir en viss «sløsing» med yngel om du har dem sammen. En passende møll som normalt ikke berører Otocinclus din.
Dverg crenicichla kommer ikke overens med de andre dvergciklidene fordi de vil ha mer sirkulasjon vunnet (rikere på oksygen) og rovfisken din. De kan f.eks. går bra med litt større tetraer, hvilke tetraer du bør velge avhenger av hvilken Crenicichla du har.
En av de vakreste dvergciklidene er Apistogramma hongsloi.
Læs artsbeskrivelsenSelv om det er flere unntak innenfor slektene, kan to hovedgrupper skilles mellom disse substrat-grublerne.
Harem-grubler - Apistogramma, Dicrossus , Taeniacara og Teleocichla.
Parring - Microgeophagus, Crenicara, Nannacara , Laetacara, Cleithracara og dverg Crenicichla.
Harem ruvar hanner har ofte store territorier (80- 120 cm lang) der de tillater 2-6 hunner. Hver hunn har et territorium på omtrent 25 cm i diameter. Ønsker du mer enn 1 hann i akvariet, må akvariet være litt lengre enn arealet. Blant harem er det som regel kun hunnen som tar seg av yngelen.
De pardannende kræver normalt ikke helt like store akvarier, og hannen er også ofte litt mer med på å passe på av avlen enn hannene i haremsgruppen. Her har brug for du heller ikke et akvarium av nøyaktig samme størrelse for å kunne holde flere hanner sammen.
nøkkelhullscikliden (Cleithracara maronii ) er en fin dvergciklide som også er robust.
Læs artsbeskrivelsenHvis du ønsker å holde flere hanner samlet, er det også meget viktig at det er mange gemmesteder i akvariet.
Størrelsen på kullene varierer fra ca 30 stk. opp til ca 400 (nøkkelhullscikliden) med et snitt på 100-150.
Den beste måten å få fisk som passer sammen er å kjøpe en gruppe ungfisk som man lar vokse opp sammen og deretter i en naturlig måte å pare seg tøff på.
Et problem med avl er at mange par spiser sitt eget avkom. Dette kan enten være fordi de ikke føler seg trygge i akvariet (feil miljø) eller fordi foreldredyrene av kommersielle årsaker (for å produsere maksimalt antall yngel) har blitt avlet kunstig, kanskje i flere generasjoner. Rognen flyttes direkte fra foreldrene i kunstig kultur og "glemmer" til slutt å ta seg av yngelen når de blir voksne.
Checkerboard-cikliden (Dicrossus filamentosus < /i) >) ditt relativt skjøre og svært sure vand og levende foder er en forutsetning for at det skal trives og ikke lide av sykdom.
Læs artsbeskrivelsenDet er store forskjeller mellom hvor hardføre artene i denne gruppen er, men riktig ivaretatt og plassert i et miljø hvor de føler seg trygge, de lider normalt ikke av nogle sykdommer.
En viktig faktor. som ikke er nevnt ovenfor er temperaturen. De må ikke stå i for varmt vand over lengre tid, noe som stresser og brenner dem ut. De må heller ikke bli for kalde (se respektive arter) da de lett påvirkes av hvitflekksykdom eller oodinium.
Nogle Apistogramma er naturlig Kortlevd. Bildet viser en Apistogramma cacatuoides som sjelden lever lenger enn 1 år. Specielt hunnene er svært kortlivede.
Læs artsbeskrivelsenNoe kan også nevnes om sommerfuglcikliden (Mikrogeophagus ramirezi) som ofte "stekes" meget intensivt i f.eks. Asia og som derfor er skjøre.
Nogle Apistogramma som A. cacatuoideser også naturlig kortvarig og lever derfor sjelden mer enn ca. 1 år.
Danmark
Norge
Sverige
